Jeg har gått på en smell.
Det ble en periode altfor mye informasjon å håndtere, noe som gjorde meg stressa og stjal mer tid til siling av viktig post fra søppel enn strengt tatt nødvendig.
Dagen begynner med Aftenposten på døra. Du kjenner det på vekta straks du løfter avisa hvor mye reklame som følger med i dag. Siden det stort sett dreier seg om reklamebilag er de imidlertid greie å sortere ut. Mer irriterende var det med ladning nummer to, en haug med brosjyrer som lå og ventet når jeg kom hjem. Til tross for at jeg har reservert meg mot uadressert reklame i postkassa måtte jeg ringe inn til kundeservice for å stoppe bombardementet av dørmatta. Hvorfor kan det ikke være sånn at du i utgangspunktet må melde deg på disse tingene? Så blir det mindre bryderi for den enkelte og mindre søppel for samfunnet.
Neste utfordring var innboksen for e-post. Det er fort gjort å melde seg på et nyhetsbrev her og der, de fleste foretak og organisasjoner har en postliste de sender rundhåndet ut til, og til sammen blir det ganske mye søppelpost blant brevene med interessant innhold. Registrerer du et enmannsforetak har du det gående i et år med alskens tjenestetilbydere som skal selge deg regnskapsprogrammer. Meld meg av disse nyhetsbrevene, jeg trenger ikke produktene deres. For hva risikerer jeg egentlig å gå glipp av? Sjansen for at jeg skal oppdage et knalltilbud når jeg faktisk trenger det via et nyhetsbrev er så liten at det på ingen måte oppveier byrden.
Nå føles alt så mye bedre. Jeg gikk på en smell, men tok tak i problemet og meldte meg av.
