Noen dager glemmer du aldri. Jeg husker fortsatt kompisen min Kristian og jeg komme hjem fra skolen 11. september 2001 , og bli møtt med mors kommentar om “en stor flyulykke i New York”. Den ettermiddagen ble tilbrakt foran fjernsynet, og resten av historien kjenner vi.
Snaue ti år etter, 22. juli 2011, sitter jeg på Flytoget inn til Oslo etter å ha vært på ferie i Europa. Via en tekstmelding fra en kompis får jeg høre om en eksplosjon i sentrum, og at situasjonen er kaotisk. Sidemannen min på buss for tog fra Lillestrøm sier at “nå har det kommet til oss også”. Utrykningskjøretøy farer forbi, og fra bykjernen stiger røyk. På 31-bussen (innrømmer at jeg bevisst unngikk t-banen, vel så mye fordi jeg var usikker på om den gikk som normalt) står jeg ved siden av departementsansatte som har fått beskjed om å dra hjem. Politisperringer og knuste ruter preger tverrgatene ved Youngstorget. Vel hjemme får jeg endelig tilgang til nyheter på nett. Løpende oppdateringer om terror er nesten ikke til å tro, men uvirkelig blir det først når de meldes om skyting fra AUFs sommerleir på Utøya.
Jeg skal være så ærlig å si at jeg av og til har sittet på t-banen og tenkt på faren for en terroraksjon mot Norge. Den reelle frykten, samme hvor liten, har uansett vært mye større enn den faktiske risikoen for å bli rammet, og det gjelder fortsatt, uten at det hjelper dem som idag er blitt uskyldige ofre. Mine tanker går til dem og deres pårørende. Norge er et åpent samfunn med engasjementer i konfliktområder som Afghanistan og Libya, terrormistenkte ble arrestert av PST ifjor og balladen om Mullah Krekar er alle saker som på en eller annen måte vist at det globale trusselbildet også gjelder vårt lille samfunn. Årsaken bak dagens aksjoner er ikke bekreftet og har kanskje ingenting med ovenstående momenter å gjøre, men den generelle erkjennelsen gjelder fremdeles.
I den store uvissheten som følger må hovedbudskapet være å beholde fatningen. Det er stort sett ikke farlig å gå ut døra, verken i Oslo, New York eller de fleste andre steder på kloden. Frykten er terrorens fremste våpen, og samtidig det enkleste å uskadeliggjøre med tanken. Mennesker med onde hensikter må ikke få gjøre som de vil fordi de kan kunsten å manipulere andre.
